Plastens livsløp – et forskningsfelt i utvikling
Denne teksten oppsummerer hovedfunn fra forskningskapittelet “The role of recycling and biodegradable materials in aquaculture and fisheries” fra boka Managing Marine Plastic Pollution in Norway.
Forskningen peker på at det ikke finnes én enkelt løsning på plastutfordringen i sjømatnæringene. Skal plastavtrykket reduseres, må materialene i større grad inngå i sirkulære systemer – der design, bruk, innsamling og gjenvinning henger bedre sammen.
Biologisk nedbrytbare materialer vurderes som et supplement til resirkulering, særlig der tap eller slitasje er vanskelig å unngå. Samtidig finnes det utfordringer knyttet til holdbarhet, kostnader og manglende teststandarder.
Plast tilbake i kretsløp
Resirkulering fungerer best når plasten er ren og består av én type polymer.
Materialer som HDPE – brukt i flyterør – kan ofte resirkuleres mekanisk. Nett av polyamid (PA) kan gjenvinnes gjennom kjemisk resirkulering, der materialet brytes ned og bygges opp igjen til høy kvalitet.
Sirkularitet er mulig – men bare under bestemte forutsetninger knyttet til materialvalg, design og håndtering.
Samtidig viser forskningen at plastutslipp ikke bare oppstår når utstyr går tapt. Også slitasje under bruk kan føre til utslipp av mikroplast.
Utfordringen begynner i designet
Mange utfordringer med plastgjenvinning oppstår allerede i designfasen.
Fiskeredskap kan inneholde store mengder plast, men er ofte laget av flere materialer som er vanskelige å skille. Tau og fortøyningssystemer består gjerne av flere plasttyper, og kan også inneholde metall eller tilsetningsstoffer.
Slike kombinasjoner gjør demontering og materialgjenvinning teknisk krevende og kostbar. Resultatet er at mye utstyr i praksis er vanskelig å materialgjenvinne.
Utfordringene med plast starter dermed ikke når produktene blir avfall – men i hvordan de er designet.
Logistikk: Den usynlige flaskehalsen
Logistikk er også en sentral utfordring.
Plastavfall oppstår langs store deler av kysten, mens resirkuleringsanlegg ofte ligger mer sentralt. Lange avstander, små volum og få aktører som kan håndtere flere plasttyper gjør det krevende å etablere stabile systemer.
Samtidig finnes det eksempler på at dette kan fungere. Erfaringer fra blant annet Island viser at produsentansvar og bedre systemer for demontering kan bidra til mer effektiv resirkulering.
Plastens miljøfotavtrykk avgjøres på tegnebrettet
Fiskeri- og oppdrettsutstyr består ofte av komplekse materialkombinasjoner som gjør det vanskelig å etablere rene plaststrømmer for resirkulering.
Samtidig finnes det løsninger for flere plasttyper – dersom materialene er designet med sirkularitet i tankene.
Den viktigste konklusjonen er derfor at plastens miljøfotavtrykk i stor grad avgjøres lenge før produktene blir avfall. Valg av materialer, produktdesign og systemer for innsamling og gjenvinning legger premissene for hvor sirkulær plastbruken kan bli.
Dette forskningssammendraget er basert på kapittelet “The role of recycling and biodegradable materials in aquaculture and fisheries” i boka Managing Marine Plastic Pollution in Norway. Kapittelet er skrevet av Christian W. Karl, Fredrik K. Mürer, Hanne H. Hatlebrekke, Eduardo Grimaldo, Haraldur Einarsson, Roger B. Larsen og Eli F. Ullern. Arbeidet er hovedsakelig gjennomført som en del av SHIFT-Plastics, med bidrag fra forskningsaktiviteter i SFI Dsolve.