Spøkelsesfiske er utilsiktet fangst av fisk og andre arter forårsaket av tapt, forlatt eller kastet utstyr.

For det første er de negative effektene av tapt, forlatt eller kastet utstyr fra fiskeri- og akvakulturnæringen er velkjente, da de ender opp som plastavfall på våre strender og på havbunnen. Konvensjonell plast brytes ned sakte i det marine miljøet, til makro-, mikro- og nanoplast, og det kan ta århundrer før de er helt fjernet fra naturen. For det andre ønsker vi å redusere omfanget av spøkelsesfiske, som er utilsiktet fangst av fisk og andre arter forårsaket av tapt, forlatt eller kastet utstyr.

Nye nedbrytbare materialløsninger i seg selv er ingen garanti for mindre tap av fiskeredskaper til havmiljøet, men i motsetning til dagens ikke-nedbrytbare plastmaterialer der avfallet forblir i naturen i mange generasjoner, reduseres de langsiktige konsekvensene av avfallet ved at biologisk nedbrytbare materialer brytes ned i havet til mineraler, vann og CO2. På sikt vil det kunne gi mindre opphopning av plastavfall i havet. Ved at de nye materialene brytes ned raskere, reduseres også skadeeffektene av spøkelsesfiske fra tapte redskaper.

En overgang til biologisk nedbrytbare materialløsninger betyr ikke at fokuset på avfallsforebygging og opprydding kan eller bør reduseres da tapte redskaper uansett vil forbli i havet i 3-5 år før de er fullstendig brutt ned.

Alternative materialer som naturfiber har vært testet til konkrete redskapstyper, inkludert naturmaterialer til erstatning for plastbasert labbetuss i trål og i snurrevad for å beskytte grunntauet på snurrevadnota. Dsolve-partner Hermes AS har bidratt med å teste ut slitematter i naturfiber. Både bruksegenskaper og slitestyrke er forhold som vil ha stor betydning for egnetheten av slike materialer. Det er per i dag ikke funnet gode nok erstatninger til kunstfiber, men forskningen på naturmaterialer som alternativ til plastmaterialer pågår fortsatt.

Nedbrytningshastigheten for bionedbrytbare plast avhenger sterkt av materialets kjemiske sammensetning samt miljøforhold som temperatur, oksygennivå, eksponering for UV-stråling og bakterieflora. SFI Dsolve tester bionedbrytbare redskaper under ulike miljøforhold og temperaturer, både i Norge og internasjonalt. Studier viser at vi kan forvente at de nye bionedbrytbare plastmaterialene brytes ned i løpet av 3-5 år i marint miljø. Dette indikerer at hvis slike biologisk nedbrytbare plastmaterialer benyttes i f.eks. fiskegarn så kan spøkelsesfisket og plastforsøpling fra næringen reduseres betraktelig. Utfordringen er å beholde de mekaniske egenskapene i den tidsperioden som ønskes, mens ved tap av utstyr så ønskes nedbrytningshastigheten å være så rask som mulig.

Restproduktet i nedbrytningsprosessen for biologisk nedbrytbare plastprodukter er vann, CO2 og mineraler. På veien dit vil bionedbrytbare plastmaterialer fragmenteres til mikroplast på lik linje med konvensjonell plast, men levetiden på mikroplasten fra biologisk nedbrytbare plastmaterialer vil være betydelig kortere forutsatt at de miljømessige betingelsene er tilstrekkelig gode.

Dsolve er et offentlig senter for forskningsbasert innovasjon (SFI) finansiert av Norges forskningsråd. Les mer om SFI her. Senteret har minimum 50% finansiering via brukerpartnere og de immaterielle verdiene til de ulike bedriftene som deltar er håndtert gjennom en konsortium-avtale.

I et SFI er det også krav til publisering av relevante funn som framkommer gjennom forskning og det er et mål å få fram så mye kunnskap som mulig. I de tilfeller vi anvender patetenterte produkter eller løsninger/ideer så har bedriftenes som eier disse mulighet for å gi klare restriksjoner på hva som kan meddeles i en publikasjon, studentoppgave eller nyhetsartikkel. Dsolve har som andre tilsvarende offentlige sentre også en datahåndteringsplan.

For Dsolve-prosjektet er det ingen spesielle utfordringer knyttet til mattrygghet. Bruk av resirkulert plast i kontakt med mat er regulert av EU gjennom forordningen (EU) 2022/1616, Plastic Recycling. Her må gjenvinningsprosessen testes gjennom en såkalt «challlenge test» for å bevise at gjenvinningsprosessen dekontaminerer plasten slik at det tilfredstiller EFSA sine krav.

Ja, bionedbrytbare materialer kan gjenvinnes ved omsmelting slik som man gjør med konvensjonell plast. I praksis blir de likevel ikke gjenvunnet med dagens system og teknologi for gjenvinning. Begrensningen ligger i at når plast samles inn fra husholdningene så må denne sorteres i fraksjoner av hvert enkelt plastmateriale, på samme måte som man sorterer aluminium fra kobber og jern, før gjenvinning. Fordi andelen bioplast er veldig liten er det ikke økonomisk interessant å investere i utstyr for å sortere ut denne fraksjonen. Men, hvis man i fremtiden bruker store mengder bioplast innen spesielle anvendelser som gjør det mulig å kildesortere, for eksempel i fiskerisektoren, kan man organisere sortering og gjenvinning på en bedre måte. Det er slike anvendelser Dsolve prosjektet ønsker å utvikle.

Samtidig vil bionedbrytbar plast være lettere nedbrytbar enn konvensjonell plast – det er jo hensikten. For noen av de nedbrytbare plasttypene vi tester ut i Dsolve skal vi derfor gjennomføre tester for å se om de egner seg for materialgjenvinning eller ikke. Frem til nå har det ikke vært ønskelig å ha nedbrytbar plast sammen med annen plast som kan gjenvinnes også fordi det har vist seg å redusere kvaliteten av det gjenvunnede produktet. Men dette forskes det på om det er mulig å få til.

Et økonomisk insentiv vil innebære at det på en eller annen måte skal lønne seg å bruke biologisk nedbrytbar plast i fiskeredskaper foran andre materialer. For eksempel at redskapene blir billigere med slike materialer enn med dagens materialvalg, eller at de har tilstrekkelig bedre egenskaper enn dagens materialer. Eksempelvis fisker bedre, har bedre styrke eller lignende. Slik er ikke bionedbrytbar plast i fiskeredskaper per i dag, og det må alternativt oppstå en situasjon der forbrukerne er villige til å betale mer for eksempelvis fisk fisket med bionedbrytbare fiskeredskaper, eller at et insentivsystem etableres som sikrer denne endringen i verdi for fiskerne. Det siste innebærer enten at man skattlegger plast som ikke er bionedbrytbart, subsidierer bionedbrytbar plast, eller pålegger krav til avfallsbehandling av dagens plast som fremmer bruk av bionedbrytbar plast. Slike reguleringer er ofte betinget av politiske avgjørelser, og det er vanskelig å si noe om sannsynligheten av slik politikk. Det må imidlertid sies at slik politikk ikke er helt ukjent, så sannsynligheten er ikke null. Videre er det stor utvikling i forsking på bionedbrytbar plast, så til og med uten slik politikk er nok sannsynligheten for insentiver til stede.