Kan biologisk nedbrytbare materialer i linefiske redusere plastforsøpling uten at fangsteffektiviteten går ned?

Line er en mye brukt fangstmetode i fiskeri. Redskapet består av tre deler: linerygg, krok med agn, og forsyn som forbinder krokene med resten av lina. Under fiske hender det at krok, og også krok med forsyn går tapt i sjøen. I linefiske brukes hovedsakelig syntetiske materialer som spunnet polyester, tvunnet polyester eller tvunnet nylon (polyamid 6) til linerygg, og som oftest monofilament nylon til forsyn. Disse komponentene kan om de går tapt i sjøen utgjøre en trussel for den marine næringskjeden etter hvert som de brytes ned til nano- og mikroplast forsøpling, og også avgir giftstoffer. Biologisk nedbrytbar plast som erstatning for konvensjonell plast har den fordelen at den kan brytes fullstendig ned av mikroorganismer som finnes naturlig i sjøvann.

Det veier positivt at biologisk nedbrytbar plast anses som miljøvennlig. På den annen side har disse nye materialene så langt vist dårligere yteevne ved bruk i fiskeredskaper. For eksempel har tidligere testresultater vist lavere fangsteffektivitet i garnfiske, og lavere bruddstyrke (for samme trådtykkelse) sammenlignet med tradisjonelle plastmaterialer som nylon. Flere forsøk med bionedbrytbar plast i linefiske er viktig fordi fiskerne trenger praktiske bevis for at disse materialene har tilnærmet de samme egenskapene som tradisjonell plast før de kan bli tatt i bruk i fiskeredskaper.

Dette forsøket er den første kjente studien som kvantifiserer graden av tapte forsyn i et kystlinefiske. I tillegg er fangsteffektivitet og risiko for tap av forsyn ved bruk av det bionedbrytbare materialet polybutylene succinate co-adipate-co-terephthalate (PBSAT) undersøkt. Forsøkene ble gjennomført i fiske etter hyse og torsk langs kysten av Øst-Finnmark. Forsyn av monofilament PBSAT i ulike tykkelser ble testet opp mot forsyn av monofilament nylon. Resultatene viste ingen statistisk signifikant forskjell for hverken fangsteffektivitet eller tapsrisiko mellom PBSAT og nylon. Fordi tapsrisikoen ikke var signifikant høyere for PBSAT sammenlignet med nylon, økte heller ikke behovet for å erstatte tapte forsyn.

I det nordlige kystlinefisket blir det som regel brukt mellom 10.000 og 30.000 kroker i hvert sjøvær. Det kalkulerte tapet av ordinært nylon-forsyn var på 4.66%, noe som i praksis betyr at det kan bli tapt fra 466 til1380 forsyn per sjøvær. Siden forsøkene viste at det ikke var forskjell mellom materialene, er det fullt mulig å erstatte nylon med bionedbrytbare forsyn i kystlinefiske. Til tross for de positive resultater så langt er videre forskning nødvendig for å teste effektivitet over tid av PBSAT. Dette fordi forskjell i bruddstyrke mellom PBSAT og nylon er forventet å øke over tid, noe som potensielt vil kunne påvirke fangsteffektiviteten. En annen mulig barriere for å ta i bruk PBSAT er at dagens produksjonskostnader er vesentlig høyere enn for nylon. Prisen forventes å jevnes ut gjennom en oppskalering i produksjon av bionedbrytbare materialer.